..uvær...

...kan være morsomt, og spennende....sånn egentlig har jeg ikke noe imot uvær, og storm og kuling...når de kommer i passe porsjoner,...det er vel da det er spennende, når det kommer sånn innimellom...
men, nå..syns jeg uværet har vart og vart og vart....det har buldret i huset og det er vanskelig å bevege seg ute, fergene er innstilt...det er rett og slett nok nå....
...så uvær, ...du er ikke spennende lengre..du er rett og slett bare slitsom....!!!!
ja, så fikk jeg satt deg på plass da....men, det ser ikke ut som om det virket sånn umiddelbart da...nei nei, jaja ...:-)
joda, jeg vet at å snakke til uvær som om det var en person, kanskje er litt underlig...men, som mine barn sier stadig...mamma, du er nå litt underlig du...så er det vel bare slik det er.
men, igjen...så når uværet buldrer og styrer og herjer...og ikke kjenner sin besøkelsestid...så føles det igrunn som en person, med egen vilje og med en litt ufyslig agenda...Som en plagsom gjest, som ikke har vett til å gå...
og, her i nord-norge har vi jo tradisjon på å snakke om uværet som en person..."han e stygg i dag"  "han blås stiv kuling" " han e ruskat på havet" Så igrunn...er vel ikke det så rart, at uværet opptrer som en person i våre tanker...og jeg, som den underlige personene jeg er, snakker litt til han i ny og ne...
Jeg snakker forresten med katta også...Den hvite prins, Lennart, papa, dustekatt, mofasa,..eller hva han nå heter innimellom...som min yngste datter sa " forkjært barn har mange navn" Men i motsettning til uværet, så svarer katta, ikke alltid da, men stort sett...hva han svarer er vel like vanskelig for meg å vite, som det er for han å vite hva jeg sier....når jeg sier; "du din lille ufyslige pus" med min søteste stemme, så kroer han seg å maler....snakk om dobbelt kommunikasjon...øver på det..:-)
andre jeg snakker til...som ikke svarer...joda, ungene, det er jo ikke så uvanlig, tenåringer svarer sporadisk,...og med ulikt hell.. Men, vi elsker hverandre høyt og inderlig, ikke misforstå...som sagt..."forkjært barn.....osv....nevnte jeg at jeg hadde mange navn på ungene...?
vel, mere bekymringsverdig er det vel at jeg snakker med meg selv...?? kanskje??
ikke alltid jeg får noe fornuftige svar, noen ganger slett ikke fornuftige...men, som min mellomste datter sier" Å ska`n gjørra a?" Så går man da i ring da...en stund...til en finner ut at dette blir det ikke noe av...nesten som med uværet...så må en bare finne på noe annet til det går over... Og, å finne på, det kan jeg være ganske flinkt til...noen ganger finner jeg på å vaske noe..det blir jo noe postivt av...andre ganger...finner jeg på å bake noe.....vel, for det meste blir det vasking av sånt...eller noe i den kategorien...
... og er jeg riktig heldig, så finner jeg på å lese til eksamen.... flinke jenta :-) "klappe på skuldra"

Har hørt at noen snakker til veggen...det, forresten, syns jeg, for min del  er HELT meningsløst...så det gjør jeg IKKE...

nei nei, jaja.....